Middalsbu ble benyttet som basecamp for kommunetopptur til Sandfloegga. Noe utdaterte værmeldinger viste at det skulle være et værvindu egnet for topptur tidlig på dagen. Vekkeklokka ble stilt til 06:30, og utenfor hytta var det blå himmel. Fellene ble satt på skiene, og turen startet oppover Trossovdalen. Det var ypperlige forhold, med fast vindblåst snø som bar godt. Litt oppover dalen var det enkelte partier som var blåst isete, men dette var begrenset til de mest utsatte plassene. Oppover i dalen kunne man se at toppen var dekket av skyer, og på rundt 1500 meter begynte det å tetne til. Når det begynte å gå litt nedover til 1591-vannet var det ordentlig tett. I tåka kunne det skimtes noen sprekker i snøen, og jeg fikk en uggen følelse som gjorde at jeg stoppet opp og var nær ved å snu. Jeg bestemte meg for å spise Vestlandslefsene som jeg hadde i sekken. Mens jeg spiste, lettet været litt og jeg kunne konstantere at jeg hadde kurs rett utfor en vegg av is. Det lille opplettet, samt dekning på mobiltelefonen med detaljert kart, gjorde at jeg fant en vei rundt isveggen, og kunne fortsette den siste kilometeren til toppen. På toppen var det naturlig nok ingen utsikt, men heller ikke mer vind enn at det gikk helt fint å ta av fellene, drikke en kopp varmt vann og ta de obligatoriske toppbildene uten å fryse på fingrene. Turen tilbake var å følge GPS-sporene, med enkelte snarveier der jeg hadde bommet litt oppover. De siste 5 kilometerne ned Trossovdalen var ren cruising i akkurat passe bratt bakke. Nede ved hytta hadde det blitt bygd hoppbakke, påskeharen hadde gjemt en pakke smågodt ved en skistav, og bekken forbi hytta hadde blitt godt og grundig utforsket. Når snøværet gjorde sin ankomst ble det en lang hviledag inne på hytta, med Fjell og Vidde-kryssord, og Hey that is My Fish-spilling.